Hei, mine lesere!

Onsdag morgen, 3 oktober, reiste vi fra Kristiansand med nesen rettet mot Brasil. Etter 12 timers flytur fra Amsterdam med lite sovn i bagasjen landet vi i Sao Paolo. Da vi kom ut av flyet folte det som om vi ble mott med vegger av luft stromme mot oss. Vi, Synnove, Gunhild, Elisabeth og jeg, ble staende en god stund i ko for vi kom igjennom tollen. Bagasjen var i god behold da vi omsider fant den. Vi bestemte hos for á sjekke inn bagasjen med en gang slik at vi ikke fikk dárlig tid. Flyet várt til Joao Pessoa hadde avgang noen fá timer senere. Vi gikk á spiste pá Pizza Hut, og der ble vi kjent med en hyggelig engelsktalende brasilianer som hjalp oss med bestillingen. Han var og veldig interessert i hvem vi var, hvor vi kom fra og hvor vi skulle til. Han anbefalte oss en brasiliansk brus som var, vel og merke, veldig god. For óyeblikket husker jeg ikke hva den heter, men det skal jeg selvfólgelig komme tilbake til. Brasilianeren, pá Pizza Hut, bekreftet inntrykket jeg har av det brasilianske folk at de er ápne og ónsker kontakt, selv om man aldri kommer til á se de igjen. Jeg heiv innpá med pizza ettersom jeg ikke hadde spist noe annet enn flymat, som ikke akkurat er appetittlig, og to skiver med bringbársyltetóy hjemme i Kristiansand. Hvorfor jeg ikke hadde med niste pá turen undrer jeg fortsatt pá....
Etter 24 timers lang reise var vi endelig fremme i Joao Pessoa. Der ble vi mótt av vertsfamiliene som stod klare med noen rare plakater som tydelig viste at vi var velkommne. De gav oss kyss og klem. Fór Synnóve og jeg dro til hvert sitt samlet alle seg i en ring og Bruno ba for oss pá engelsk, og takket for at vi var vel fremme. Det var veldig spesielt, men dog fint. Jeg fikk kveldsmat, tok en dusj, og gikk sá rett i seng for jeg var helt utmattet etter reisen.
I gár váknet jeg opp til dekket bord. Der fikk jeg cus-cus, som er en lokal spesialitet. Det er et slags gult smuldrende bród og sammen med hjemmelaget fruktjuice var det en perfekt start pá dagen. Bruno mátte gá pá jobb som gav meg tid til á slappe av pá sofaen. Da jeg holdt pá med á skrive i dagboken min kom mamma i huset og viste meg kyllingen og dens familie i bakgárden. Kyllingungene var usannsynlig sóte om jeg kan si det slik. Jeg fikk tatt noen fá bilder av de fór kyllingmamma hakket til kameraet mitt i ren frustrasjon over en irriterende nordmann pá besók. Da Bruno kom tilbake fra jobb gikk vi etterhvert til stranda sammen med Fillipe, og mótte pá Synnóve, Suemmey og hennes sóster. De viste oss rundt og vi hygget oss med det. Vi drakk blant annet kokosvann rett fra kokosen. Det var forfriskende og godt. Like etterpá móte vi pá en lokal mann som lager ulike skulpturer av sand. -Han var utrolig kul og smilte konstant. Etter vár lille utflukt langs stranden kjórte vi tilbake til huset várt. Der slappet vi av og fikk servert middag. Litt senere var plutselig ut av intet huset fullt av folk som var venner av familien. De var veldig interessert á hilse pá oss fór de skulle ut pá utdrikningslag for ei vennine. Det ble kveld og jeg takket for meg og sa god natt.

I dag er det fredag og dag nummer to er i Joao Pessoa, eller JPA om du vil, for lille Kjetil fra Norge. Etter tidenes frokost med blant annet stekt maiskolbe og egg, gikk jeg en tur til stranda som ligger 5 minutter gange fra huset. Det var digg! Varmt og deilig, og jeg smórte meg med et godt lag med solkrem etter sterke anbefalinger fra mammaen. Hamilton, faren, fortalte meg at jeg mátte vaere forsiktig og huske veien hjem. Ná sitter jeg her pá sengen og skriver en liten side om livet sá langt mens jeg venter pá Synnóve og de andre skal komme á hente meg siden vi skal en tur til universitetet.

Vi(k)tige ting som jeg har lagt merke til:

• Mammaen synger hóyt for seg selv mens hun lager mat
• De er utrolig vennlige
• Det er klare kjónnsroller til oppgaver i huset
• Faste plasser for far og mor rundt bordet
• Bruker mye ironi
• Eier lite i forholde til nordmenn
• De liker lovsangsmusikk!