Se det store i det små

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var før jeg klarte å gjøre ting på egenhånd, men husker jeg var en av få som syklet til barnehagen når jeg var seks år gammel. Jeg var nok temmelig stolt over min prestasjon. To ganger i uken jobber Synnøve og jeg på et barnehjem. Et barnehjem kun bestående av gutter. Det er en herlig gjeng og jeg digger over alt på jord å jobbe med dem. Det hender jeg tenker for meg selv hvordan livet mitt ville vært uten foreldre? Klarer du å forestille deg det? Av og til når noen av guttene blir lei seg for et eller annet, som regel fordi de er sultne, er det like før jeg griner selv, innvendig vel og merke. Det er utrolig lett å synes inderlig synd på dem. En dag ville en av guttene på barnehjemmet vise oss klærne sine. Jeg tenkte for meg selv at det var jo hyggelig, men kanskje litt rart. Han reiv de ut av skapet sitt (en sekk) i en fei, og jeg tenkte at det kanskje var litt unødvendig. Men det store øyeblikket var da han viste de frem. Et og et plagg og stolt som en hane. Kykkeliky, sier jeg bare. Det var noe magisk over det; se for deg en 4 år gammel gutt som lyser opp av stolthet fordi han eier noe som bare er hans og ingen andres. Tenk deg det? Klærne var ikke noe spesielt fine eller tøffe, men de var hans. Ingen andre en hans. Men så skjedde noe som overasket meg, noe som gjorde syklingen min til barnehagen småtteri i forhold. Etter hvert plagg han viste frem brettet han de helt uten sidestykke fint og la de tilbake i sekken. Jeg har aldri sett lignende. Senere på dagen etter vi var ferdig på barnehjemmet gikk jeg hjem og brettet klær, selv om jeg ikke trengte det, bare for å sjekke om jeg var flinkere enn en fire år gammel gutt. Fasiten er, utrolig nok, at jeg er jammen ikke sikker. Helt ærlig er det godt mulig han er flinkere enn meg. Tanker om at kanskje jeg burde dratt i militæret dukket opp. Men nei, de forsvant heldigvis like fort som når jeg skal prøver å lære meg et brasiliansk navn eller fremmedord. Selv om jeg ikke blir en flink klesbretter her nede så har jeg for alvor lært i løpet av oppholdet, i Brasil, å være takknemlig. Tenk at jeg har det så godt som jeg har det. Tenk at bare fordi jeg er født i Norge så er jeg mer eller mindre sikret økonomisk for resten av livet. Tenk at mine foreldre bryr seg om meg. Tenk at jeg kan reise til andre siden av jordkloden fordi jeg fikk lyst til å gjøre det. Tenk på alt jeg kommer til å lære i løpet av dette året. Tenk at Gud er med meg hver eneste dag og har en genuin plan for mitt liv og jeg gleder meg til å oppleve det. Tenk.